Fotballtur til Liverpool - You Never Walk Alone

I lang, lang tid har min svigermor som nå er 76 år og dårlig til beins hatt et ønske om å komme på Anfield for å se laget hun så ivrig heier på spille kamp. Men som sagt med dårlige bein og rullator har hun ikke fått seg til å dra - før nå!

You Never Walk Alone synger de, og det er så sant så sant. Etter at vi satte våre bein innenfor Anfield road stadion gikk hun ikke alene et eneste skritt. Den servicen vi fikk på denne kampen er nesten ikke til å tro.

Spenningen var til å ta og føle på da vi gikk ut av taxien utenfor Anfield. Selv om jeg ikke er en stor fotballentusiast var jeg også spent og gledet meg masse, men jeg var også litt nervøs for hvordan det skulle gå med min svigermor i menneskemengden med rullator.

Far og sønn er også klare for kamp. Heldigvis har de vært på Anfield noen ganger tidligere så de vet hva vi har i vente.

Det var ingen kø å stå i og ingen menneskemengde. Vi gikk rett inn. Jeg var imponert fra jeg satte mine føtter på innsiden. Vakre damer i flotte uniformer og menn i dress guidet oss dit vi skulle, og før kampen skulle vi spise i Paisley Lounges. 

Et godt måltid i Paisley Lounge

Loungen åpnet 2 og en halv time før avspark og det er nok veldig bra at den ikke åpnet tidligere for da hadde jeg muligens ikke fått sett kampen fordi jeg hadde forspist meg. Maten var vakker å se på og smakte fortreffelig.

Og etter maten var det like mye godt  velge i av søtsaker.

Øistein tok kontakt med en av de veldig mange vertinnene her inne og spurte om vi kunne få assistanse ut til plassene våre. Vi gruet oss nok litt alle sammen for å gå ut i menneskemengden med en rullator. Vertinnen ba om å se billettene, tok de med seg og kom tilbake etter en liten stund. Hun sa hun hadde ordnet noe som var bedre for oss og at vi ville bli hentet av en annen vert 20 minutter før avspark, og la til at vi kom til å bli meget fornøyd.

Liverpool - Manchester City

20 minutter før kom verten, Mark, og hentet oss som avtalt. Han fulgte oss ut av Paisley Lounge, gjennom ganger og oppover etasjene i heis, og viste oss inn i vår egen store lounge med panoramautsikt og full servering av te, kaffe og hva vi ellers ønsket å drikke. Vi var rett og slett målløse alle sammen. 

Der satt vi altså... Ikke noen kø, ikke noe trengsel å overkomme med rullator, ingen harde kalde seter å sitte på, så superundertøyet jeg hadde pakket ned i vesken min ble liggende urørt. Tenke seg til at første gang jeg ser en engelsk fotballkamp så opplever jeg dette. Og svigermor... Ja, hun gråt en liten skvett.

omtrent hvert tiende minutt kom en vert inn og spurte om vi hadde alt vi trengte. Og i pausen kom de sannelig også med en hel vogn med smultringer, kaffe og te. 

Etter kampen ble vi hentet av samme vert som fulgte oss opp, Mark. Han fulgte oss tilbake til Paisley Lounge, der ble vi igjen møtt av samme vertinne som hjalp oss i første omgang. Hun hadde tatt med seg sin sjef som ville hilse på min 76 år gamle svigermor som hadde kommet fra Norge med rullatoren sin for å se Liverpool spille kamp. 

Jeg har aldri noen sinne møtt mer hjertevarme i en slik situasjon. Om jeg ikke var Liverpool supporter før jeg kom, vil jeg for resten av livet være det. 

Det er et enormt apparat rundt en slik kamp og jeg måtte spørre hvor mange mennesker som var i arbeid under en kamp, og svaret var svimlende 4000 personer. 

Jeg kommer nok aldri til å oppleve noe som dette igjen, men at jeg skal på flere kamper på Anfield Road er helt sikkert. 

Goodbye until next time!