mandag 1. februar 2016

Radda i Chianti - Toscana

Radda i Chianti er en vakker middelalderby som ligger på en høyde mellom dalene Arbia og Pesa, og har vært bebodd siden det 9. århundre. Rett i nærheten av Radda finner du Castello Di Volpaia, det er her vi skal være i to dager, et fint utgangspunkt for å besøke mange vingårder som ligger som perler på en snor i området.



Vi dro fra Lucca ved 11-tiden men var ikke framme i Radda før klokken 14. På veien hadde vi stoppet både i Fonterutoli som vi forelsket oss helt i forrige gang vi var her, og for å kjøpe vin og olje. Vi stoppet også innom Castelina i Chianti for å kjøpe hvitvin til 4 euro flaska (en vin vi ble kjent med på forrige reise, som var verdt å reise tilbake å kjøpe mer av).






Lasse var dagens sjåfør så han fikk nøye seg med å rulle vinen i munn for så å spytte. Vi gikk fornøyd der i fra med nytt lager av vin og olivenolje. 

Castello Di Volpaia

Det tok ikke mer en fem seks minutter, vel i hvert fall ikke mer enn ti minutter fra Fonterutoli til Castelina, og derifra og opp til Volpaia tok det cirka 30 minutter. Det regnet og blåste surt men allikevel var landskapet vakkert der det bølget seg fram med sine majestetiske sypresser, olivenlunder og hektar på hektar med vindruer.


Jeg var veldig spent på hva som ville møte meg da vi kjørte inn på Volpaia, og det var ikke mindre enn fabelaktig. En bitteliten landsby med et slott fra 1172. Castello Di Volpaia ble i sin tid bygd for å vokte grensen mellom de mektige bystatene Firenze og Sienna. Volpaia er en av de best bevarte landsbyer fra denne tidsepoken og fortsatt står deler av det originale festningsverket der.



Det første som møter oss er er et lite torg med en restaurant, kirke og et enoteca. Det er tre kirker her oppe men to av dem er omgjort til vinkjellere og vinen flyter i rør under bakken i mellom dem. 

Selv med dårlig vær er det helt idyllisk her og jeg ble fylt med en indre ro, Finner du ikke roen her oppe, tror jeg ikke du finner den noen sted.


Leilighetene vi fikk var store og lyse med soverom,stue, kjøkken og bad. Vi hadde en egen liten hageflekk med den flotteste utsikten over det bølgende landskapet og svømmebassenget som kan benyttes på varme sommerdager, noe vi dessverre ikke fikk oppleve denne gangen. 

Etter vi var vel hjemme igjen kunne vårt reisefølge fortelle at de hadde hatt noen merkelige opplevelser i sin leilighet, de hadde hatt besøk av en dame fra fortiden som hadde viset seg ved peisen i leiligheten. Det var veldig bra de ikke sa noe om det mens vi var der for da hadde jeg nok pakket kofferten med det samme.

Men nå som jeg sitter trygt og godt hjemme i stuen min og skriver skulle jeg faktisk ønske jeg selv hadde sett henne, så hadde jeg kanskje enda mer en jeg gjorde forestilt meg hvordan livet fortonet seg seg i denne lille landsbyen for over 800 år siden.



Bar-Ucci

Når vi var vel innlosjert var det tid for en enkel lunsj og vi gikk gikk til Bar-Ucci. Baren ble drevet av en ung dame som het Paula, og hennes mor. Paula kan ikke beskrives, hun må oppleves. Det er nesten verdt et besøk bare for å oppleve hennes fantastiske vesen.




Ettersom det kun var lunsj bestilte vi forskjellige oster og skinker til forrett og parpadelle med villsvin til hovedrett. Det var så utrolig mye mat at jeg ikke ikke viste hvordan i all verden jeg skulle få i meg alt sammen. Jeg var egentlig mett etter forretten, men å levere tilbake noe annet enn en tom tallerken kom ikke på tale hos Paula. Og som om ikke det var nok kom hun med en stor porsjon suppe som hennes mor hadde laget. Alt sammen smakte fortreffelig, men vi var så mette da vi var ferdig at ingen av oss klarte å reise oss, så vi ble sittende og bestille en ny flaske vin.







Mens maten fikk synke og vi nøt en god flaske vin til fikk vi oppskriften på suppen. Paula snakket ikke et eneste ord engelsk men fikk hjelp av sin svoger, og ved å tegne og gestikulere fikk vi skrevet ned oppskriften. At suppen var god er ikke rart, det er bort imot 100 ingredienser (nei kanskje ikke så mage) i, og den tar 24 timer å lage. 

Jeg kan ikke huske sist jeg var så mett som etter dette måltidet og tanken på at vi skulle spise middag kun noen timer senere fikk det til å svimle for meg. 

Vi prøvde å sette oss litt ute i hagen før vi skulle videre, men det var så kaldt at vi måtte gå inn, noe jeg ikke trodde jeg ville oppleve i Italia langt ut i  mai måned. 

Da tiden var inne for å spise middag var vi på restauranten som lå rett over torget for Bar-Ucci. Fortsatt preget av dagens lunsj bestilte vi kun kylling uten noe tilbehør og en god flaske Isole e Olena.





 Alle fire hadde vi samme tanke i hode etter middagen og det var å komme tilbake til leilighetene og sove. På veien opp var det så surt og kaldt at jeg trodde jeg var hjemme i Norge en sur høstkveld. Men sengen var god og varm, og søvnen innhentet meg omtrent samtidig som hodet traff puten.

Vingårder rundt Volpaia i Chianti.

Regn og vind var det som ønsket oss velkommen til en ny dag i Volpaia, men det stoppet ikke Tone og Øistein fra en tøff treningsøkt i de bratte bakkene før dagens utflukt.







Jeg må si jeg er imponert over disse to, det er ikke bare viljestyrke som skal til for å løpe opp disse lange bratte bakkene som selv bilen slet med å komme opp. Her kreves det også en god porsjon med fysisk styrke. Lasse og jeg derimot koset oss med kaffe hos Paula.

Volpaia er er godt utgangspunkt for å se Chianti Classico, vingårdene ligger som perler på en snor. 
Du har Isole e Olena, FonterutoliVicchimaggio, og Casa Emma for å nevne noen. Eieren på Casa Emma var like stolt som Chianti-hanen selv når han fortalte om vinene sine. Han kunne også fortelle at han ønsket å komme inn på det norske markedet, men at det var veldig vanskelig.

Vi var også innom verdens beste slakter i Greve for å handle med oss oster og skinke hjem. 


Mens vi ruslet rundt på det sjarmerende torget i Greve sprakk skydekket opp og slapp solen fram for fullt. Det som startet som en guffen regnfylt morgen var nå blitt til en strålende sommerdag. 

Da det nærmet seg lunsjtid kjørte vi til Panzano som kun var 5 minutter unna. Dette var også en sjarmerende liten landsby, men den kan ikke på noen måte måle seg med Greve, etter min mening.

Vi gikk på Trattoria Oltre il Giardino, ettersom solen endelig var framme satt vi oss ute på taket så vi kunne nyte utsikten mens vi spiste.


Det var ikke mange minuttene vi fikk satt ute og nyte sommeren før det braket løs med et buldrende tordenvær og fossende regn. Heldigvis var det ledige bord inne, hvis ikke hadde det ikke blitt noe mat på oss. Vi hadde tatt lærdom av dagen før og bestilte oss en enkel lunsj ettersom vi på kvelden skulle spise på Osteria Volpaia.

På veien tilbake stoppet vi igjen i Radda så Øistein og Lasse fikk kjøpt noe vin. Tone og jeg fant oss en sjarmerende cafe og nøt en cappuccino hver. Været var igjen litt bedre men det varte ikke lenge før det braket løs igjen. 


Osteria Volpaia

Av de tre restaurantene som ligger i Volpaia hadde vi spart den beste til sist. At Osteria Volpaia hadde en høy standard merket vi allerede da vi tok foten over dørterskelen. 
Servitørene var dyktige, blide og til og med morsomme. 


Vi fikk ost og skinker på husets regning, samt en kremét løksuppe jeg aldri har smakt maken til. 
Til forrett hadde vi oster, skinke og artisjokk på en seng av tomatbønne-stuing. Til hovedrett kunne vi jo ikke bestille noe annet enn en steak florentine. Herremåltidet ble avsluttet med en sjokoladefondtant. 






Til maten drakk vi selvsagt vin fra slottet, en flaske Volpaia Balifico 2010 og en flaske Volpaia II Puro 2007. For alle fire kom dette på 227 euro.

Etter maten fikk vi gå inn i vinkjelleren som var rene skattekammeret. Hele rommet fra gulv til tak var fylt opp med vin, noen av flaskene var fra 1968.




Dette var en helt fantastisk opplevelse. Maten var nydelig, servicen upåklagelig og vinen fantastisk. Jeg vil på det sterkeste anbefale et måltid her, og jeg håper jeg kan komme tilbake hit å spise. Å overnatte her etter at jeg fikk vite at vi ikke var alene i leiligheten tar jeg nok ikke sjansen på. 

Men lykkelig uvitende som jeg da var hadde jeg en god natt søvn, bortsett fra at jeg våknet grytidlig neste morgen av at jeg frøs noe helt forferdelig. Klokken ni satt vi oss i bilen og kjørte mot Bolgheri, Sassicaiaens hjemby, noe vi gledet oss enormt til alle fire.

Det eneste jeg kunne ønske var annerledes under dette oppholdet var været, men det er det ikke så mye å få gjort noe med. 

Arrivederci!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar